Elantris

You get why this is Sanderson's debut. It's more of a raw gem than a fully fleshed out epic story.

The characters are a little flat, the solutions to problems a little too deus ex machina. Especially the politics are rather dull and the characters who should be the Machiavellian schemers are more politic lightweights. A few scenes are way too long and obnoxious and if you're listening to the book rather than reading, oh boy and girl, you gonna have a bad time. There are dozens upon dozens of fantasy names, pretty unrecognizable, too, because they sound alike.

Sounds rather bad, but in the end I match it against the first three Mistborns which are way better in presenting the characters, pacing, action and worldbuilding.

Religion on the other hand is represented alright and it's still Sanderson's forte. The magic system is nice and I miss that we don't had more time with it. And the world has still a huge potential. My time spent with the books wasn't wasted but just slightly above average.

Mir hat es wirklich gut gefallen. Was sonst über mehrere/viele Bände ausgewalzt wird (nicht, dass ich da grundsätzlich was gegen hätte; an der Wheel of Time Reihe hab ich z.B. 15 Jahre gesessen), passt hier in ein Buch, ohne dass es sich verkürzt oder schlecht ausgearbeitet anfühlen würde.

Besonders nett fand ich in der Jubiläumsausgabe, dass auch ein paar Kapitel im Anhang waren, die in der finalen Fassung nicht mehr enthalten sind inkl. Kommentaren des Autors.

Aber insbesondere bemerkenswert finde ich, dass Sanderson auch hier ein komplettes Magie-System am Start hat, so wie auch z.B. in Mistborn oder Stormlight Archive, aber eben wieder signifikant anders. Und das, obwohl die Magie hier auf der Welt "kaputt" ist. Apropos Welt, es gibt schon Referenzen auf andere Welten seines Cosmere-Universums. Ich bin immer wieder beeindruckt, wie tief und weit man imaginäre Welten ausarbeiten kann.

Elantris er en fin historie, en tydelig førstebok fra en forfatter med mer på hjertet. Boken er splittet mellom forsøk på brudd med sjangeren og åpenbare klisjeer.

Den Sterke Kvinnerollen, en av bokens tre hovedpersoner, er velment, men oser Mary Sue-energi – hun er høy, hun er sterk, hun er frittalende, hun er ikke bundet av samfunnets normer for hva en kvinne skal være (og stolt av det!), men hun er også dypt usikker i hvilken funksjon hun egentlig har uten en mann. Aldri glem at du også er en kvinne.

Sant nok, boka fyller 20 år neste år, både mitt og tidsåndens syn på hva en god, kvinnelig figur er har endret seg, og Sarene er ikke en dårlig figur, hun er bare veldig åpenbar.

På samme måte som at bokens andre (eller første, han har bokens første kapittel, og alt dreier seg jo egentlig om ham) rett og slett er Verdens Flinkeste™, helt fra start. Han er smart, kjekk (med en plottsensitiv asterisk), snill, dyktig, et godt menneske, alt det der. Gary Stu Sanderson.

Igjen, debutbok. Ikke dårlig, jeg er nysgjerrig på Sandersons forfatterskap videre, og den har noen ideer som jeg virkelig viber med. Når jeg skriver dette, klarer jeg ikke å ikke tenke på Steven Kings The Gunslinger, som også er en uerfaren førstebok. Vi får se om resten av Sandersons verk setter like dype spor i meg som The Dark Tower gjorde.

This is a very nice, fun read. Compared to his later works, it's clear that Sanderson has grown a lot. The characters here are good, the plot decent, and the setting great, but over the years Sanderson has matured his style a lot and perfected his art. This is still nevertheless, a great read for those looking for a short dive into a fantastical world and are willing to forgive a few rough parts here and there.

For a full review, check out my blog: strakul.blogspot.com/2022/03/book-review-elantris-by-brandon.html